Kretsen rundt Fedraheimen

«Dette handlar om den første politiske anarkistrørsla i Noreg. Arne Garborg, Ivar Morten­son og Rasmus Steinsvik, tre vener, målmenn, bladfykar og radikalarar sette eit lite sam­funn på hovudet eit par korte år. Arne Garborg var fadderen, han som stod attom og sytte for at opp­sedinga skjedde i dei rette anarkis­tiske formene. Ivar Mortenson var presten, han som heldt preik­ene. Rasmus Steins­vik var dåpsbarnet, den yngste i laget. Men han vart likevel meir eld­huga og ster­kare i trua enn dei to andre. Og attom stod far hans Ivar, Morten Mortensen, og heldt si ver­nan­de hand over dei revolusjonære. Mortensen var ein heiders­mann, venstre­mann, jaabek­ianar[2], libe­r­alar og tidlegare storting­s­mann. Men han var også ein kakse ‑ ein av dei største i Nord‑Øster­dalen. Det la ikkje band på dei tre radikalarane.

Revolusjonen sin fekk dei aldri, men artig må dei ha hatt det, der dei baska og bala med reaks­jonære oftedølar[3], gjenstridige storbønder og mistruiske bygdefolk ─ og ei lita gruppe ungdom som enno ikkje var forma skikkeleg inn i eit traust samfunn der folk vart fødde i den same klassen som dei skulle døy i.»[4]

Arne (Aadne) Garborg (1851‑1924) skildret i sine roma­ner, og i sitt tidsskrift Fedraheimen - eit Vikeblad aat det norske Folket, de norske bøn­denes selv­sten­dig­­het, og deres liv som frie kvinner og menn. Han hud­flettet teologene, kalte seg sosia­list og anarkist, og hevdet et utfordrende syn på kvinnen og kjønns­­­­­­moralen. Dette kos­tet ham det vesle leve­brødet hans som statsrevisor i 1887. «Frå midten av titalet kunne ein på visse apotek få kjøpt ei ny­oppfin­ning ─ kon­domet. Arne Garborg var ein av dei første, om ikkje den første som snak­ka om det offent­leg.»[5] Fedra­heimen kom ut 1877─91, og skulle ikke bare være et ny­norsk­blad, men skulle også drive liberal politikk. Hold­ningen til en mod­er­ni­sering av sam­funnet var positiv og preget av utvik­lings­­­opti­misme. Tekniske nyvin­nin­­ger ble om­­­fat­tet med stor interes­se. Garborg la stor vekt på moderne tanke­strømninger plukket opp i Europa: rasjonali­sme, kulturell, sosial og politisk radikalisme. Garborg arbeidet med «aa faa europæiske moderne Kulturtankar klædde i norsk Buna, […].»[6]

Garborg vokste opp i en vestlandsk‑pietistisk familie, og slet og strevde i barne‑ og ung­doms­­årene for å bli en oppriktig og sann kristen. Faren hans tok livet av seg i 1870. Under bohêm­årene og de hardeste politiske strids­­­årene var Garborg en av de fremste i å utfordre den gjengse borgeroppfatningen. Han var en opprører i kultur­syn og målbruk, i synet på kjærlig­heten, i opp­fatningen av hva religionen var, i sentrale økonomiske og politiske spørs­mål.

Garborg var en slags fører for radikal bygde­ungdom. Det var en radikal, mot­kulturell bevegel­se, på siden av det etab­­ler­te, åpen for nye tanker og idéer ─ etter hvert også for anar­kismen. Gar­borg tålte ikke det ned­verdigende i at folk som lå nede ble tvunget inn i slike for­hold som man­gelen på det daglige brød tvang folk inn i. Han tok i sitt forfatterskap sterk av­stand fra sosial urettferdighet.

Fedraheimen hadde begynt som et pent og pyntelig blad, og arbeidsprogrammet var «aa hjelpa fram Folkets Upplysning og Framgang paa national og kristeleg Grunn»[7], men ble etter hvert beskyldt for å være et fritenker­­­blad. Vinteren 1878/79 gikk fortellingen «Ein Fri­tenkjar. Ei Fortel­jing or Samtidi». Det var en rød klut som opp­­rørte og skremte folk, og flere sa opp abonne­mentet. Teologen Ivar Julius Morten­son[8] (1857─1934) overtok av den grunn som red­aktør av bladet i begynnel­sen av 1883. Mortenson ble født i Alvdal og vokste opp i et haugiansk venstre­miljø.

«Han voks opp i ein god barndomsheim i ei bygd med jamne sosiale og kulturelle tilhøve. Her lev­de enno det beste i det gamle bygdesamfunnet. Ingen stad, seier Hulda Garborg, fann ein men­neske som levde eit naturlegare og lykkelegare liv. Økonomisk berga dei sjølve og var sine eigne herrar. Sjukdom og ulykker kom nok dit òg. Men her var eit naturleg samfunn, som ikkje bygde samlivet på lover, men på ’lovar som alle hadde skrivne i sin eigin barm’. Den trygge grunn­muren alt kvilde på, var ’gjensidig hjelp’. Bygdene i Nordøsterdalen var samfunn utan stands­skilnad. Her fanst det anarkistiske ideal­samfunnet som Krapotkin drøymde om. […] Frå mora hadde Ivar fått det lyriske kunstnarlyndet, fra faren ein sterk vilje. I heimen rådde haugianis­me og Jaabæk-tankar. Båe desse åndsstraumane kom frå det gamle bygdenorske sam­funnet, og båe kunne føre fram til Krapotkin-anarkismen.»[9]

Ivar Mortenson var mer moderat enn fri­tenkeren Gar­borg, og styrte bladet forsiktig til å begyn­ne med, men litt etter hvert ble han dristigere, og det kom skarpe angrep på politiske og sosiale institusjoner. Bladet skulle fremme god venstre­­­­politikk, men høs­­ten 1884 begynte Gar­borg å trekke prog­ram­­­­met til Venstre i tvil. I juli 1885 hevdet bladet at Stortinget burde få mindre makt, og at skole og kirke måtte løses fra staten. I en lang artikkelrekke gjorde Garborg greie for synet sitt på demokratiet. «Det Garborgske Statsideal» ble av redaktør Friele i Morgenbladet karak­terisert som «Anarkiet», men Fedraheimen syntes den gangen at det var et så fælt ord «at det var reine styggedomen».[10]

I 1885 hadde Fedraheimen ─ som andre aviser ─ omtalt anarkistene som «dynamitt­menn», og tok inn meldinger om attentater eller attentatplaner mot fremstående personer.[11] Samme år avslo Stortinget et forslag om å gi Aleksander Kiel­land dikterlønn, noe radikale Venstre­­folk mislikte. Dette året ble Hans Jæger satt under tiltale pga. boken «Fra Krist­iania‑Bohêmen». Når den debat­ten pågikk på det verste var Garborg i Paris. De anarkistiske idéene var på fremmarsj i flere land i 1880‑årene. Dette skjedde også i Norge:

«Vonbrotet over Sverdrup‑Venstre førte til at den folkelege kulturnasjonalismen, og då allvisst retorikken, blømde på ny og beint fram kalla seg for anarkisme. Olaus Fjørtoft og Søren Jaa­bæk fekk ein heidersplass i det anarkistiske anegalleriet. [...] Medan Sverdrup berre heldt fram med embets‑ og borgarstyret i ny forkledning, hadde Jaabæk i sine beste år vore ein ærleg føregangs­mann, ja beint fram ein anarkist, og slett ingen trongsynt bygde­politikar. [...] Anar­kis­tane i Norge var overtydde om at det bak den skakkøyrde sam­tida fanst ei særeiga norsk samfunnsform med ein bakanforliggjande bodskap om likskap, rettferd og sjølv­­­­­råderett. Sam­tidig var anarkistane ekstremt utovervende og internasjonale i si grunn­holdning, og dei kom i skor­feste[12] då det skulle knytast til nasjonal eigenart og sjølv­hevding. I seg sjølv uttrykte nok anarkist‑ria både avmakt og isolasjon. Litt ut i 1890‑åra er det tydeleg at nokre av dei anarkist­iske synsmåtane vart bygde inn att i Venst­res nasjonal‑ demokratiske prosjekt.»[13]

Mens Garborg var i Paris reiste franske aviser stadig kravet om å slippe den russiske anar­kisten Peter Kropot­kin ut av fransk fengsel, hvor han hadde sittet siden 1883, dømt for revol­us­­jonær virksomhet. I januar 1886 ble han løslatt, og reiste til Paris ─ samtidig som Gar­borg også var der. Ingenting tyder på at de to traff hverandre. Møtet med anarkismen må ha gjort inntrykk på Gar­borg, og han «var den første i Norge til å vise sitt standpunkt da han i 1886 lot Fedraheimen trykke sin Anarkist song»[14].

«Anarkistsong

Nei, handkvite herrar! De gildt kann prala

med ordi fagre som klingar.

Men oss imillom skal kniven tala,

den dag då verdi ho svingar.

Og alt som svalt og som grét og døydde,

og alt som under dykk ned de øydde

stig fram i lag

og gjeng til slag

den dag då verdi ho svingar.

Høgt stiger eit rop som når nykken ropar,

og drepin mann under tufti;

og verdi vert svart av dei harme hopar,

og det gjeng havbrak i lufti.

De rædde rømer av rike salar

og søkjer gøymsle i berg og dalar

og bed um ro,

og sig i blod;

og det gjeng havbrak i lufti.

De liter på det at me tagde lengi

og er so tòllege og seine.

De kyter til Gud; han skal setja stengje

og verja dei rike og dei reine.

Men ramnar skratar og skrik i lufti;

og menn seg sankar i uvêrskufte;

og hadde de

kvar avgud med,

so held me domedag åleine.»[15]

Diktet sendte han til Fedraheimen. Ivar Mortenson var skeptisk til dette lyriske kamp­skriftet, men trykte det likevel, 10/2, sammen med en advarsel: «Anarkistar kallar ein aga­lause Vill­styr­ingar, som ikkje vil hava noko Styring, anna ganga i Sjølvræda og styra seg sjølve. Det er mange soso lagad i Paris, so Forfattaren hev havt dei for Augo, som han legg denne kallege Visa i Munnen til.»[16] Garborg svarte rasende: «At dei vil 'styra seg sjølve' er vel ikkje noko gale. Det er væl det me alle vil [...] det einaste gode menn no utet­ter vil få gjera, tenkjarar, diktarar, statsmenn, alle som vil og kann noko, og ikkje er nøgd med å lig­gja på låven og eta rjome­graut [...] det dei hev å gjera er: å arbeida på alle måtar for at det store skiftet som eingong kjem må kunna gå for seg utan altfor mykje syrgje­spel.»[17]

Våren 1886 dro Garborg tilbake til Kristiania med nye, friske, anarkistiske tanker i bagas­jen, og Fedraheimen under­gikk etter hvert en forandring i klart anar­kistisk retning. Siden stof­fet stort sett ble skrevet på nynorsk ga dette en særskilt radikal vri på anarkismen. Ny­norsk var det som lå nært folke­målet på denne tiden. Riks­målet var det rene dansk, og det ble talt av de herskende klasser ─ embetsmennene og kapitalis­tene.

«Det norske Maalet og Anarkismen høver ihop som Fot i Hose. Anarkist­tanken trengjer seg vent som Elsk­hugens Armar inn i kvar einaste av våre Kjenslur og snor seg som den heite Kvinna kring alle våre Forhold. Den jamnar vaart Syn, so vi kann sjaa paa Verdi utan Fordom, klaartenkt, sjølv­stenddugt, og den lærer oss aa fella rettvise Domar yver Synd og Brot her i Verdi.

Anarkismen er Sjølvstendigheitstanken i sin ytterste Konsekvens. Den vil gjera vaart Norge til eit fritt og sjølvstendigt Land; dernæst skal der vera Sjølvstyre i kvart Amt og so i kvar Bygd; tilslutt skal kvart Menneskje styra seg sjølv. Alt, som er individuelt sermerkt for kvart Menneskje, skal elskas upp so det blømer, daa fyrst vert der inteligente Folk av dei. Likeeins skal der gjeras i det store. Det som er Serkjenne fyr ei Bygd, det skal ikkje drepas elder hyvlas burt, so vi fær eit Land av Soldatar; vi skal ha eit Land av sjølvstendige Men­neskjer. Difyr skal vi elska upp vaart eiget Maal og setja det i Høgsetet, fyr det er det som preikar um oss som eit Folk, som ein Nasjon. Ve Sia av skal vi læra oss eit anna Maal, som skal knyta oss til andre Nasjonar. Men fyrst me brukar vaart eigi Maal er vi ein eigen Nasjon.

Difyr høver Anarkismen og det norske Maalet so godt i hop.»[18]

Ved årsskiftet 1886/87 meldte Garborg seg inn i Den Socialdemokratiske Forening.[19] 15. okto­ber 1887 kom artikkelen «Vil de vere med so heng fast!»:

«Raatt og rotet skal med Rotom rivast! Ned med Kongemagt, Prestemagt og Svenskar og Stor­mannskap, Pengevelde og Bondegjøling! Upp med Husmenner og Arbeidarar og Smaa­folk og alt som lid Urett og Mein i den gamle Samfundsbygning! Fri Tenkjing, fri Ordning, fri Skuring i alle slag! Og ingen Manna­mun!»[20]

I 1887 ble Arne Garborg gift med (Karen) Hulda Bergersen (1862─1934). I en program­uttalelse høsten 1887 ble Fedraheimen karakterisert som både «radikalt» og «kristelegt». Programmet ble formulert slik: «'Fedraheimen' vil ha Bonden og Arbeidaren fram, Kyrkja fri, Forsvarssamlag med Sverik utan Konge, Røysterett for alle og meir Sjølvstyre i Bygd og Fylkje, mindre Stats- og Embætsvelde, Sparepolitikk i alt so nær som Upplysningi.»[21] Mortenson var nå på vei til å bli anarkist. «Alt styre og stell som ikkje bygde på fri innverknad og fri tilslutning, var umoralsk. Han trudde ikkje på noka statsform, heller ikkje på det parlamentariske demokrati. Han trudde på mennesket, at solidaritetskjensla, Guds naturlov, var skriven i hjarto til alle.»[22] Nyt Tidsskrift hadde i september og oktober 1887 året to artikler av Peter Kropot­kin, «Anar­kiets videnskabelige grundlag» og «Det kom­mende anarki». De ga en klar viten­skapelig rede­gjørelse for de anarkis­tiske tankene, som nå for alvor tok til å bli kjent i Norge, og var sær­lig aktuelt etter rettssaken og dommen over de anar­kistene som var blitt stilt til ansvar for Haymarket­attentatet i Chicago året før. «Det var fyrst i 1887, då me las Kropot­kins utgreiin­gar i 'Nyt tidsskrift', me fann namne, me fann at anarkisma det var ikkje noko nytt og får­leg, men noko som me alt i fleire år had­de arbeitt for, berre uta å kjenne namne. Sea den tia hev me ikkje fornegta anten namn eller sak.»[23] Senere brevvekslet Mortenson med Kropotkin.[24] I følge Østigaard var Mortenson Norges første anarkis­tiske teoretiker.

I november 1887 tok Fedraheimen et oppgjør med venstrepolitikken. Sverdrup hadde sviktet og makten måtte tilbake til folket. Søren Jaabæk skal, med sin kompromissløse politiske radikal­isme, sin opposisjon mot embetsmennene og embetsmannsstyret, og sin individualistiske orien­ter­ing, ha blitt en av organets «helter».[25] Det var de jaabækske tankene om sparing, opposisjon mot regjeringen, og styrkingen av det rene folkestyret de nå ville «freista aa stilla i Samanheng under større Prinsip og leggje til Grunn for det politiske Arbeid for Framtidi».[26] De oppfattet idéene sine som en videre­ut­vikling av Jaabæks radika­­lisme. Samtidig forsøkte de å trekke opp idélinjer enda lenger bakover i norsk historie. Fedraheimen rettet en skarp kritikk mot autoritet­ene, men bladet ville ikke ha noe med voldsbruk å gjøre: «Me vil bruka lovlege Midlar».[27]

Det var utvandringen til Amerika som vakte Fedraheimens oppmerksomhet for de sosiale problemer som var blitt glemt i det store politiske oppgjør i midten av 1880‑årene. Bladet så denne utvandringen som en nasjonal ulykke som dels skyldtes eiendoms­for­holdene og dels øko­nomiske forhold. Husmannsvesenet gjorde det mulig for stor­bøndene å drive gårder som kunne gitt rimelig utkomme for en større del av befolkningen på landet, dersom jorden hadde vært mer likelig fordelt. Husmannsplassene var knapt nok driv­verdige, mens deler av stor­bondens jord kunne ligge udyrket. Odelsretten var årsaken til dette, mente Fedraheimen. Når gårdene gjennom generasjoner forble i slekten, førte det til tradisjonsbundne jordbruks­metoder og dårlig utnyttelse av naturgrunnlaget. Derfor måtte eiendoms‑ og arveretten av­vises som uegnet til å fordele jorden og gi mulighet for et godt jordbruk.[28] Gjeldsbyrden på gårdene var også et stort problem. Sameie og samdrift ville gi den beste forutsetning for full moder­nisering av driften, og dermed øke lønn­somheten og derigjennom stimulere bønd­ene til en fornyet innsats oppmuntret av utsiktene til avkastnin­gen. På lignende måte ville behovet for videre fellesskap og sammenslutninger melde seg innen handel, forsikring m.v. Dermed ville gjensidige interesse­forbund sluttes med stadig videre til­knytninger. Det var koop­er­as­jons­tanken, som bl.a. Proudhon og Kropotkin utvik­let, som ble løsningen. Fedraheimen beve­get seg lite ut over «minimums­synet» når det gjaldt mennes­kets vilkår i fremtidens sam­funn. Tilstrekkelig matforsyning var hoved­målet for den nye jord­bruks­ordning. Nøysomhet og sparsomhet var idealet både på det sosiale og det per­sonlige område. «Når ein ser og veit, kor folk er laga, so synes det vere rimelegt, at det kjem te gå seint med å stille krav. Krave vil stige seinare enn produksjons­evnen.»[29]

Fra 1888 kom bladet ut på Tynset. Her holdt de på med å propagandere anar­kismen for lokal­befolkningen med heller lite hell. Ivar Mortenson fremstod som den store anarkis­tiske agitatoren, og i oktober 1888 trykte bladet for første gang en Kropotkinartikkel. Artikkelen var oversatt av Arne Dybfest for det danske tidsskriftet Ny Jord, og den norske tittelen var «Ned med Stor­karane».[30] Ivar Morten­son skrev artikler om arbeidersaken både i Røros­avisen Fjeld‑Ljom og i Fedraheimen. Han gjorde også frem­­støt for å få fotfeste i den spirende arbeider­bevegelsen. Nord­re Øster­dalens Arbejdersamlag ble dannet, med Ivar Mortenson, Arne Garborg og Per Krogs­eng i styret.[31] De gikk inn for folkemøter på viktige saker, og fri lege­tjeneste for de fastboende. Særlig mange ble de aldri. Mortenson gikk inn for å få valgt Garborg som stortingsmann fra Hedemarkens amt, uten hell.

I 1887 hadde Rasmus Olai Steinarsson Steinsvik (1863‑1913) satt i gang det radikale mål­bladet Vestmannen i hjembygda Volda, sammen med ekteparet Synnøve Aarflot Riste og Per Riste. Bladet hadde artikler om Pariser­­kommunen, kirkekritikk, internasjonale for­hold og arbeidersak. Steinsvik skrev sympatiske artikler om sosialisme, kom­munisme og anarkisme. I bladet prøvde han å forene anarkismen med sam­holdet og sam­virket i det gamle norske bygde­felles­skapet. Han gikk inn for at mindre regionale og lokale enheter skulle styre seg selv gjennom et fullt utbygd lokaldemokrati. Dette kalte han «heil sjølv­styring» eller rett ut «styreløyse».[32] Modellen for fremtidssamfunnet ble hentet fra et idealisert bilde av det egalitære norske middel­aldersamfunnet med små selvstyrte land­bruks­enheter som bygge­steiner. Dermed ble det nye beg­repet anarkisme en beskrivelse av en vel­kjent og varig tradisjon i norsk historie. Det statsløse samfunnet skulle ikke være uten styring, men beslutningene skulle taes på et lavest mulig nivå. En slik form for kom­munalis­tisk samfunn skulle bestå av selvstyrte lokale enheter som på frivil­lig grunnlag sluttet seg sammen.

«Han greider ogso ut kva anarkisme er for noko: 'ei lære, ei meining som sikkert er gali, men hev ålvore i seg og kjem frå hjartet'. Anarkistane hev so lenge set på all uretten, usseldomen og nauda i det noverande kultiverte, lovbundne samfund, at dei vert frå seg av harm og gjev ovkulturen med alle sine reglar skulda. Dei vil derfor avskaffe alt lovstell, styrte det noverande samfund, og byggje frie samfund i staden der menneskja fritt kann utvikle seg til å verte lukkelege.»[33]

Kollektivt sam­‑yrke, sameie og samdrift skulle drives i stort som i smått. Steinsvik vokste opp i et haugianer­miljø, men ble selv etter hvert rasjonalist og fri­tenker, uten å bli anti­religiøs.

«Det var nok mange årsaker til at Steinsvik vart anarkist. Når ein tenkjer på den brennande idealis­ten med den vonefulle tru på all sanning og rettferd, den sanningskjære forkynnar for frisinn og frilynde og den djerve stridsmann for sosial fridom og likskap, då var det i røynda ikkje so underleg at dei anarkistiske brorskaps‑ og likskapstankana slo rot i han.»[34]

I mars 1889 tok Steinsvik med seg Vestmannen (fra nr. 11) til Tynset, hvor han også hadde redaksjons­arbeidet i Fedraheimen (fra 6. april) sammen med Mortenson. Steinsvik gikk inn for at «Staten maa sjølv tena det, han treng». Han ville ha bort skatten, og mente at staten burde drive næringsvirksomhet, som bergverksdrift, fiske og handel. «Skulde ikkje desse tri Nærings­greiner­ne gjeva nok, so fekk Staten attaat drive Jordbruk og Fabrikkdrift. [...] Paa same Maaten som Staten skulde ogso Kommunen greie alle sine Inntekter sjølve utan aa leggje Folk i Skatt.»[35] Anarkismen ble rettesnor for livet også i det små: «Mortensson og eg bur i lag. Han kokar kaffi. Eg kokar graut. Me driv sambruk og sameige.»[36] I 1890 skrev Steinsvik til Garborg: «Det dei er reddast er, at naar det vert sameige i mat, so vert det sameige i kvinnfolk óg.»[37] Fra oktober var han ansvarlig redaktør alene. (Mortenson flyttet til gården Einabu, som han overtok i 1893. Her mente han at han kunne sette ut i livet tanker han hadde funnet hos anarkistiske tenkere. Gård­bruket gikk ikke så godt som han ønsket.[38]) Stoffet var nesten det samme i de to bladene, og Vest­mannen fikk under­tittelen «Fedraheimen». Fra da av var det nesten bare stoff om anarkis­men i de to blad­ene. Anti­militaristisk stoff var også fremtredende. Lands­delene burde være sterke selv­sten­dige deler. Det burde være folkevalgte fylkesmenn, og folkevalgte fylkesting ─ «amt» som det het den gang. Det fantes en viss martyrdyrking og tendenser til elitetenkning hos Steins­vik: «Mugen er og blir muge ... me lengst framkomne, me som vil rekna oss til dei intelligente, lat me gå fyre, so kjem nok dei andre etter.»[39] Det var bedre å seile den rette leia med lite mann­skap enn feil lei med stort.

Fra nr. 1 1888 ble den gamle, nøytrale, undertittelen til Fedraheimen byttet ut med den for­pliktende «Radikalt Maalblad». Ved nyttår 1889 gikk bladet over fra å være et «Radi­kalt Maal­blad» til å være et «Radikalt Arbeidar­blad». I programmet het det: «'Fedra­heimen strir mot Penge­v­elde, Prestevelde, Stats­velde. Han arbeidar for at Folk skal faa tenkje og tala fritt og stelle seg, sovitt mogeleg som dei sjølve vil, og for at Arbeide skal vera Herre over Kapitalen.»[40] I tillegg kom det tre bibelsitater over tittelhodet: «Dersom nokon ikkje vil arbeide, skal han heller ikkje eta.» (2. Thes. 3:10) ─ «Eg er komen til å kaste Eld på Jorda, og kor gjenne vilde eg ikkje, at han alt brann.» (Luk. 12:49) ─ «Er ikkje dei rike som trælkar Dykk?» (Jak. 2:6). Denne bland­ingen av samtidsaktuelle anarki­stiske tanker og bibel-tradisjon holdt seg til Rasmus Steinsvik ble medredaktør våren 1889. Da forsvant bibel­sitatene, og det ble ar­gumen­tert stadig klarere for den anar­kistiske kommunismen: «Desent­ralisajon og fullt Sjølv­styre for alle Smaasamfund, som bør staa Sie om Sie i større inter­nasjonale Sam­fund.» Revolusjonen skulle være ublodig:

«Eg trur ikkje at det gaar so fort med aa faa Nordmannen til aa gjera Revolusjon, uta naar eit stort Fleirtal av Folke hev ein Vilje, som dei ikkje kann faa fram gjennom dei gamle Institus­jonar. Men daa blir det ikkje nokon Revolusjon med Mord, Brand og Plundring, men berre ei Flytting fraa Gamle­stoga burti Ny­stoga, og daa er det berre dei Gjen­stridige ein treng aa stogge.»[41]

Oppslut­nin­gen om Fedraheimen sank fra 8─900 i 1888 til 2─300 i 1890.[42] De trofaste abonnen­tene holdt bladet for­di det var på ny­norsk ─ ikke fordi det var så radi­kalt. Anarkis­men ble hovedsaken, og målsaken kom i andre rekke. I 1889 og 1890 trykte bladet en rekke Kropotkin-artikler på dansk-norsk, oversatt fra engelsk av Arne Dybfest som ikke kunne ny­norsk. Bladet henvendte seg til et publikum som stort sett verken forsto den rene arbeider­bevegelse eller en så radikal poli­tikk som den bladet tok opp. Anarkismen var et program for fattige små­bønder, hus­menn og jordarbeidere, mens Fedraheimen_s_ opprin­nelige abonnen­ter vel må sies å ha sognet til den økonomisk og åndelig noe mer uav­hengige klasse av bøn­der som var til­strek­kelig opplyst til å la seg engasjere av bladets opp­rinnelige merke­saker ─ venstre­politikk og målsak. Etter hvert som bladet utviklet sine anar­kistiske idéer for ordningen av landbruket ble motstanden større. Dette ble skjebnes­vangert fordi bladet hadde størstedelen av sine lesere nettopp blant de bøndene som en slik ordning ville gå ut over. Dermed stengte bladet seg selv ute fra enhver vesentlig innflytelse på landsbygda. Arbeider­klassen hadde bladet liten kontakt med, så den kunne den heller ikke falle tilbake på. Snarere enn å svekke den anar­kistiske linjen bidro den manglende oppslut­ningen til å ut­vikle den radikale tendensen i bladet.

Miljøet sto også i forbindelse med anarkistiske bevegelser andre steder i verden. Arne Dybfest (1869‑92) var en viktig formidler og kontaktperson her. På grunn av dårlig råd fikk han Peter Kropotkin til å sende seg anarkistblader, samt de forskjellige pamfletter og bøker som kom ut på _La Rèvolte_s forlag.[43]

Dybfest vokste opp i et strengt religiøst småkårshjem. Som 15‑åring ble han tiltalt og feng­slet for naskeri av et par kroner. For å få skikk på seg ble han i 1885 «eks­portert» til USA for å arbeide på far­men til en slektning, men alt i New York kom han i kontakt med anarkis­ter. Han ble medarbeider i anarkist­bladet Freiheit, utgitt av Johann Joseph Most (1846─ 1906), en tysk­født bok­bindersvenn som hadde utviklet seg fra sosialdemokrat til anar­kist.[44] Most var lederen for de tyske emigrantanarkistene. Noen år senere hadde Most et forhold til den russisk-ameri­kanske anarkisten Emma Goldman, men hun brøt med ham på grunn av taktiske uoverens­stem­melser: Tilhengerne hans gikk inn for en sentrali­sert oppbygging av anarkist­bevegelsen. Dertil kom at Goldman følte behov for noe mer kons­truk­tivt enn Mosts monomane forsvar for ter­rorismen.[45]

I USA jobbet Dybfest som redaktør og journalist for de norske avisene Daglig Tiden­de i Minneapolis og Fargo-Posten i Dakota.[46] Som­meren 1887 sendte Dybfest en artikkel til Social-Demokraten, «Socialismen og Anarkisme», hvor han skrev at «Socialismen er fred og fremskridt. Anarkismen er vold og ødeleggelse».[47] Et drøyt halvår senere sendte han en ny artikkel til avisen hvor han forsvarte anarkismen og skrev at ordet anarki sto for det reg­jeringsløse samfunn, og ikke for kaos eller uorden, som folk vanligvis tror. 19-åringen Dyb­fest hadde nå gått over til anarkismen, etter hengningen av Chicago-anarkistene i for­bin­delse med Haymarkedaffæren. I Minneapolis traff Arne Dybfest Knut Hamsun. De to delte sym­patien for den anarkistiske beveg­else.[48]

I 1888 dro Dybfest hjem til Trond­heim.[49] Samme år prøvde han å etablere et anarkistisk tids­skrift, Den nye Tid, sammen med forfatteren Peter Egge. Det kom bare ut med ett num­mer.[50] Arne Garborg og Herman Bang bidro i det nummeret. Samme år satt Dybfest i redak­sjonen for Arbeiderens Vilje, organ for Trondhjems Arbeiderparti. Her finnes ingen spor av anarkistisk påvirkning.[51] I 1889 dro han til Paris hvor han traff franske og itali­enske anarkis­ter og sosial­revolusjonære, besøkte redaksjonen til La Rèvolte, anarkistenes hovedorgan, og hørte foredrag av Louise Michel, «den røde jomfru».[52] Til­bake i Kristiania ble han påvirket av bohêmbevegelsen, sær­lig av Hans Jægers og Arne Garborgs forfatter­skap. Det som særlig fanget hans interesse var drøf­telsen av det seksuelle spørsmål.[53] Dette året ble han fast med­arbeider i Fedraheimen, hvor han skrev om anarkis­men. Han skrev flere teor­e­tiske artikler, og over­satte forskjellige avhand­linger av Kro­potkin. Dyb­fest var en tid norsk korres­pon­dent for den engel­s­ke anar­kistavisen Alarm.

I 1890 ga Dybfest ut Blandt anarkister på Olaf Norlis forlag, hvor han i forordet karak­teriserte seg selv som «utenfor­stående». «Samtidig var han fengslet av Nietzsches aristo­k­ratiske individ­ualisme og dekadansens nytelse av oppløsning og død.»[54] (Dybfest anar­kistiske periode varte dermed drøyt 2 år. Rolf Opås karakteriserer Dybfest slik: «Dybfest ville altså så gjerne være anar­kist, men var det ikke.»[55] I følge Ivar Mortenson «druknet» Dybfest i «Nietzsche-strøm­men» etter at han hadde mistet troen på anarkismen.[56]) Boken tok opp en del av de værste mis­forståelsene an­gående anar­kister. Den hadde en liten bio­grafi over den russiske anarkisten Peter Alex­jevitsch Kropot­kin (1841─1921), som Dybfest hadde brev­vekslet med, og et intervju med Albert Par­sons (1848─1921), en av Chicago­anarkis­tene som var dødsdømt på grunnlag av en falsk ank­lage i til­knytning til Hay­market­begivenhetene 4. Mai 1886. Allerede før boken kom i salg hadde Knut Hamsun uttalt seg rosende om bok­prosjektet: «Der er en ung For­f[atter] i T[rond]hjem, som har skrevet noget, jeg syntes rigtig godt om, Arne Dyb­fest».[57] Da boken fore­lå ble Hamsun bedt om å avgi en uttalelse som kunne styrke salgs­mulighetene. Hamsun skrev et slikt brev til forleg­geren, som for­leggeren så lot tilflyte pres­sen.

I 1891 ga Dybfest ut romanen «Ira». «Den skildrer undergangsdrift og syk kjærlighet, uttrykt gjennom den mannlige hovedpersonens masochistiske forhold til Ira, en aldrende, uskjønn «vam­pyrkvinne» med bare ett øye og manglende fortenner. Navnet Ira betyr vrede. Morbid elskov og koblingen mellom seksualitet og dødsdrift er også tematikken i novellen «En Ensom» i «To Noveller» (1892). Som dikter gjorde Dybfest inntrykk på blant andre Ham­sun, som beundret hans lyriske og billedrike prosastil, hvor naturens høstlige stemninger knyttes til menneskenes skjebne og sinnsliv.»[58]

I en hets­kampanje i pres­sen ble Dybfest beskyldt for ikke å ha hindret kam­er­aten Vilhelm Solheims selv­mord i 1892. To måneder senere reiste statsadvokaten tiltale. En uke etter, den 7. juli, var Arne Dyb­­­­­fest på seiltur ved Bergen sam­men med noen kamerater. De diskuterte saken, og pun­k­tum for diskus­jonen ble satt da Arne Dyb­fest selv hoppet over bord og druknet. Omsten­dighetene rundt dødsfallet er aldri helt blitt klarlagt, men sannsyn­ligvis begikk han selvmord.[59]

I Max Nettlaus bok Bibliographie de l'anarchie (Bruxelles & Paris 1897) ble Fedra­heimen navngitt som norsk anarkistorgan, og Garborg, Steinsvik, Mortenson og Dyb­­fest ble omtalt som norske anarkis­ter.[60]

«Desse fire var alle talsmenn for anarkist‑tankane både i Fedra­heimen og andre stader, soleis at 'Garborg gav dei filosofiske grunn, Ivar Mortensson gav dei kropp, Arne Dybfest gav dei ideelt liv og Rasmus Steinsvik fylgde med av liv og sjæl.'»[61]

«Det mest særpregede ved Fedraheimen‑miljøets ideer var koblingen mellom nasjonal­isme og anarkistisk sosialradikalisme. Med Garborg i spissen var miljøet militant nasjonal­istisk, både i kulturell og i politisk forstand. [...] skepsisen mot byene og bykulturen var på­takelig. Det gamle, kommunalis­tiske bondesamfunnet var et forank­ringspunkt og et utgangs­­punkt for et moderne, desentralisert samfunn. Byenes rolle i et slikt samfunn var i beste fall uklar. Samtidig var det i bygdene man fant den rent norske nasjonaliteten.»[62]

Noen bonderomantiker skal Garborg likevel ikke ha vært. Han mente at det fantes visse verdi­fulle former for fellesskap i det gamle samfunnet, og at disse burde og kunne over­føres til det nye sam­funnet, men dette hadde med kontinuitet å gjøre, ingenting annet.[63]

Steins­vik førte en glim­rende penn, som vi kan se av følgende ut­drag fra «Kan politikken hjelpe oss?»:

«REFORMER

Når du ser ei maskin med mange taggar og hjul og ikkje alt gjeng som det skal, so vil du ofte finne, at berre ein liten tagge, som er komen i ulag, kann faa heile maskina til aa rikte. Og ved aa rette paa den taggen kan alt komme i godt lag.

Eller du ser paa rudningsmannen. Alt er ruskut i fyrstninga. Men so tek han te grave. Stein for stein velter han upp, grøft for grøft stikk han ut. Og umarka vert til det finaste eng­land.

Eller du ser paa mauren som bygg den store tuva ved aa legge ei barnaal upp paa den andre. Eller paa mannen som kjem fraa eine fjelltoppen til hin, ved aa kravle ned den eine fjell­sida og uppatt den andre, istadenfor aa kaste seg beint over, som berre vilde vere det same som aa kaste seg i avgrunnen.

Du dreg fram alle desse ting for aa dra lærdom av dei for samfundslive. Og du faar ei uryg­g­jeleg tru paa smaa­reformer. Tunnevis og stykkjevis maa ein rydje uretten burt som ein ryd stein av ei utmark, tenkjer du. Og du finn paa alle desse raabøter med 'frihandel', 'fri kon­­­­kuran­gse', 'verje­toll', 'renteforavtaking', 'beint fram skatt', 'jordskatt', 'normal­arbeids­­­­­­­­­­­dag' og mangt anna.

Men, der hender mange andre ting, som det kunne vere vel so høveleg for oss aa ta lær­dom av, naar me i so lang tid hev seet at alle smaaraader mot fattigdomen er som mose­dottar mot ein stri straum. Hev du aldri seet faakun­nige folk drive paa med aa tedje og pløgje og saa aakrar med uppsting i og stelle med dei paa alle maatar utan aa faa dei likare, avdi dei ikkje hev havt skyn til aa faa kaldvæta burt? Eller nyttar det aa ause tom ein brunn med ei upp­kome i botnen? Eller naar ein mann hev faat koldbrann i ei taa, kva kjelp er det daa i aa skjere det rotne burt etter­kvart kold­branden ét um seg? Maa ein ikkje ta foten av der han endaa er frisk, um der skal verte rædning?

Det er altso sume ting som ein kann rette paa litt um senn. Men der er sume ting som ein ikkje kann rette paa litt um senn. Ei steinrøys kann du faa burt ved aa bere ein stein i dag, ein annan i morgo. Steinen gjeng nemleg ikkje attende. Men ein dam kann du ikkje faa tom utan du leider elva burt fraa damen.

Slik i samfunde og. Ein maa skilje millom aa reformere der det ikkje er motvirkande krefter, og der det ér slik. Ein kan reformere jordbruk, fjøsstell, matstell, skulestell o.s.b. ikkje med formlar, men ved aa finne paa den eine raabot betre enn andre. Og det gjeng fram, avdi ein ikkje misser det ein hev naatt, fyr ein hev noko betre, eller avdi der inga magt er som riv neatt med ein venter paa ei ny raabot.

Men det er annleis med dei sosiale vilkaar. Kvar for seg gjeng heile live og strævar etter pengar. Alle raader og alle midlar brukar ein. Men som me veit, det beste midele til aa faa seg meir pengar, det er aa ha pengar. For pengar kann ein nemleg kjøpe alle dei krefter som trengs til aa avle rikdom fram. Den derimot som ingenting hev, for han er det ikkje berre raalaust aa faa seg nok mat. Pengane hev vorte ei magt og det beste midel til aa sanke meir magt med.

Og so kjem reformkarane, ikke for aa rydje burt denne magta, men for aa stengje for ho her og der med lov­paragrafer! Stengje for ei elv med papirstrimlar! Eit storting stagge ei magt som det sjølv ligg halvkvævt i, ei magt med meir intelligens i si tenest, enn alle storting eig tilsaman! ─ Tenk deg rett inni dette. Ta det beste høve. Tenk deg eit storting som ikkje var bunde av pengemagta og all verdens hensyn ─ eit storting som tenkte paa live, istaenfor paa parlamentariske former, ─ eit storting med rettfredskjensle istaenfor reveklokskap, eller la det ha baae delar, um du vil, ─ eit storting med mod og kraft. Dette paa den eine sida. Paa den andre sida kapitalistane, med alle maskinar, fabrikker og stordelen av jorda, med vitenskap, uppfinning og naturkrefter i si tenest, med ei hel her av arbeidsfolk under seg som dei kann kjøpe for mat, og ei her av store og smaa slynglar som dei kann kjøpe for pengar. Det er ikkje den ting som dei ikkje kann faa gjort. Alle løynde veier stend opne for dei og alle mag­ter bukkar for dei. Natt og dag hev dei folk paa utkik og kloke hovud i blot for aa finne maatar, altid nye maatar til aa snyte folk paa.

Tenk deg so seier eg, dette skikkelege stortinge kome nokre aar etterpaa og staa slaast paa harde live i mange dagar um ein paragraf som skal forby kapitalistane ein maate aa snyte paa, som kapitalistane sjølve kanskje ikkje bryr seg om, avdi dei hev funne ein langt betre maate! (Der er t.d. mange som trur at kapitalistane vilde tene meir um normalarbeidsdag paa 8 timar vart lovfest).

Lat kvaksalvarane og livebraudspolitikara drive med aa 'reformere fattigdomen', sam­stundes som dei held paa kapitalvelde og det som er grunnsteinen for kapitalvelde, nem­leg privat­eigen­domen. Men alle tenksame folk maa daa skune, at dersom samfunde i all æva ver stelt slik at folk hev vinning av aa snyte kvarandre, so vil folk i all æva ikkje berre halde paa med snyteriet sitt, men vil gaa fram i den kunst som ialle andre.

Eg hadde til fyremaal aa faa folk til aa sjaa, at politiken, som berre er ein stri um forfat­nings­formar og lov­paragrafer aldri hev ført oss og aldri vil føre oss eit stig fram mot den sosiale løysin­ga. Men daa ein ikkje kann verte kvitt politikken med mindre ein vert kvitt all slags stats­styring, så vilde eg og peike paa ein del av det staten hev stelt med for aa syne, at staaten ikkje er eit nautur­vande kors, som me maa dragas med, men at han er eit skadedyr som det gjeld aa tyne.

Eg vil med det same ta uppatt i stutte drag, kor me anarkistane tenkjer knuten løyst, endaa det er so væl utgreitt i andre skrifter som er utkomne eller vil kome med det fyrste.

For det fyrste seier med, at styringane og lovane og alt det uproduktive avaate som fyl med, skal burt, og folke sjølve faa all magta. Med det vil me ikkje gjere ei ny frase. Paradise kjem ikkje rennande ved den ting. Me meinar berre: Dersom staten kjem burt, so vil alle desse folka gjere nytte for seg, dei ver ikkje til byrde men til hjelp. Dersom folke hev livskraft og fram­gangskraft i seg, so vil desse krefter daa lettast kunne bryte seg fram. Dersom der er rædning, so maa folke ved eiga kraft berge seg, institusjonar og formlar magtar det ikkje.

Vidare: Dersom der skal verte fridom, likskap og brorskap, so maa folk verte likestelte i live­­vilkaar. Men skal det kunne skje, so maa ein slutte med aa plundre arbeidsfrugtene fraa kvaran­dre. For daa nokre er klokare enn andre, vil desse klokaste altid kunne plundre mest og derved gjere seg til herrer. Men skal ein slutte med det, so maa privateigendomen av­skaffas. For alt med privat­eigendomen er, vil ein ha vinning av aa plundre kvarandre. Og naar ein hev vinning av det vil ein gjere det, avdi sjølvnytten hev vorte so sterk i nokre, ja i alle. Difor, dersom folk vil ha rettferd, lik­skap og brorskap, dersom dei vil ha burt fatig­domen og all den grenselause liding som fyl med han, ─ so maa dei slaa seg saman og ta magt­midlene fraa dei som sit med dei, og gjere alt til eigendom for alle.

Men daa dette ikkje kann gjeras stigvis eller delvis ─ avdi, naar ein tek eit stig utan aa naa heilt fram, so fell ein attende, so ser me ingen annan utveg til aa naa fram paa enn ─ revolus­jon.

Me treng ikkje tvile paa, at dei magtar aa kaste blodsugarane av seg. Men vil dei magte aa stelle sam­funde slik, at ikkje nye blodsugarar reiser seg der de gamle sto? [...]

Menneskja er nok vond, som me hev høyrt nokre tusen gonger. Det vil seie, det er «vonde» drifter i menneskja. Men det vil igjen seie, at der er drifter, som i dei og dei høve hev vonde fylgjer. I seg sjølv kann ei drift korkje vere vond eller og, likesolite som naturkraft er vond eller og. ─ Den drifta som no gjer so mykje skade, det er egoisma (sjølvkjærleiken). Men egoisma er daa berre sjølv­upphaldnings­drift.

Og det er ei drift som trengs, likesovæl som samfundsdrifta, (neste kjærleiken). Kunsten er altso, ikkje aa tyne egoisma, men aa stelle det slik, at naar ho virkar, so dreg ho goe fylgjer etter seg istaen­for vonde. Og det gjer ein ved aa avskaffe privateigendomen. Alt med det er privateigendom vil egoisma setje den eine upp mot den andre, og den veikje liggje under. Naar det er sameige vil egoisma derimot drive alle til aa gjere sitt beste til bate for det heile.

Dette er ikkje tankespinn. Det er røynsle. Det er live sjølv som lærer det. Og dersom live ikkje hev lært deg det, so kjem det av at du ikkje hev agta paa live.

Den einaste vansken er aa faa folk te fate desse ting. Men me hev agitasjonsmidlar, som eldre aarhundrad ikkje hev visst av. Og mange fordomar sprengde [...]

Når eg av og til hev nemnt personar, hev eg teke dei i fleng. Det er ikkje mennene me vil til livs, ikkje kapitalis­tene ein gong. Det er stelle me vil til livs.»[64]

Fedraheimen maktet ikke å etablere noen organisert bevegelse som kunne arbeide for anar­kismen. Dertil sto bladet for isolert både sosialt og geografisk. Kontakten med arbeidere og radikale studenter var liten siden Tynset lå perifert til i forhold til disse ­miljøene.

Vestmannen gikk inn i 1890, og både sommeren 1890 og ─91 dro Steinsvik på fottur i Sør-Norge på en kombinert foredrags- og boksalgsturné for å skaf­fe abonnenter til Fedra­heimen samtidig som han holdt foredrag om anarkismen. Ved siden av dette solgte han små anarkist­skrifter av bl.a. Kropotkon. Denne turnéen skildret Steinsvik i boken «Med skreppa», utgitt i 1902.

«Dei fortel ei lita skjemtesoge fraa den tid: Steinsvik var i Volda og heldt møte. Det var ute, og mange folk var frammøtte. Han gredde nettupp ut um kor fredsæle tilstende det skulde verta um det ingi lover fanst, men kvar fekk fylgja den lovi som ein eig rita inn i hjarta sitt. 'Sjaa paa dyri,' sa han. 'Dei hev ingi lover og politivedtak. Men sjaa kor gode vener og vel forlikte dei er!'

Ikkje fyrr hadde han dette sagt, so vart der eit syndeleven burtpaa vollen. Ein flokk bikkjor rauk i hop og slost og gøydde, so det ikke var øyrens ljod aa faa. Folk lo, og talaren lo. Men at han hug­vende nokon til anarkismen den gongen er mindre von.[65]

Etter at redaks­jonen var flyttet fra Tynset til Skien på ny­året 1891 hadde Fedraheimen under­tittelen «Anarkistisk‑Kommunistisk Organ». Fete typer under tittel­­­­­vignetten kunn­gjorde: «Ingen stat, inga styring, inga lov.»

«'Fedra­heimen' vil avskaffe fatigdomen ved å gjere jord, fabrikka, samfersmidla o. s. v. til samfunds­eigedom. Han vil at folk skal lette på byrdene sine ved å avskaffe handel og byte­midla og berre rett og slett la alle få ettersom dei treng til. At alle friske folk då må gjere nyt­tigt arbei vert då eit sterkt krav, so sterkt at stor­folk og dagdrivara vil falle burt som rotne kvister fell av eit tre.

Altso: Ingen stat, inga styring. Inga lov, inga domsmagt elder politimagt. Ingen handel, ingen uproduktiv spekulasjon. Full friheit, full likheit, fullt brorskap. Han vil greide ut om dei nye tanka og straumdrag, i det heile vere eit blad for folk som tenkjer og trur på ei betre ti. Ivar Mortensson og Arne Dybfest vil framleis vere faste medarbeiara.»[66]

I juni 1891 greide ikke Steins­­vik å holde bladet i live lenger. Det siste ordinære num­meret av Fedraheimen var et min­ne­­­­­nummer om Pariserkommunen (nr. 10, 21/3 1891). Deretter kom 3 månedlige hef­­ter. Og i lik­het med Pariserkommunen blødde bladet seg i hjel ─ trykt på rødt papir. Steinsvik hadde brukt opp fars­­­arven på anar­­kismen. Nå reiste han igjen rundt i landet med sine anarkist­skrifter som han fikk solgt en god del av. Han talte ofte for fulle hus, og opp­levde å bli innbudt til å tale på steder der hvor ryktet om hans virksomhet hadde gått foran ham. Resul­tatet ble nok begrenset til det rent folkeopplysningsmessige. I 1891/92 ble han redaktør av Røros­avisen Fjeld‑Ljom. Selv om han prøvde å tone ned anar­kis­men sin var ikke østerdølene fornøyde, og han måtte slutte etter et kvartal. Senere ble han med­redak­tør i Firda ved Bergen. I september reiste han hjem til Volda. På denne tiden skrev han en redegjørelse i Samtiden om anarkismen. I 1892 ga han ut boken Martyrar, som han fikk mye ros for ─ spesielt fra ungdom. Her skildret han bl.a. Giordano Bruno, Galileo Galilei, samt Chicago­anarkistene Albert Parsons og August Spies. Vinteren 1893 dukket han opp i Kris­t­i­a­nia, og ble med i Anarkistisk‑Com­munis­­tisk Gruppe «Libertas_»_.

Før Fedraheimen måtte innstilles i 1891, var det blitt gjort et stort løft når det gjaldt infor­mas­jon om anarkismen på norsk, herunder oversettelser av Kropotkins skrifter og norske bid­rag. Ivar Mortenson fortsatte sin virksomhet som anarkist i 1890‑årene. Fra 1890 til 1893 reiste han land og strand rundt, og holdt foredrag om anarkisme, om mat­man­gelen i Norge, om Arne Garborg, og om kristendom, som han på sitt egne originale vis bakte inn i anarkis­men. I et brev til Arne Garborg skriver han: «Det blir daa i grunnen um Anar­kisme, daa Jesus blir meir og meir anar­kistisk for meg. Proudhon og Nietsche liknar han i mykje.»[67]

«Det var lite aksepterte tankar at kristendom kunne gå saman med ein ytterleggåande politisk idé. For Mortensson‑Egnund var læra om Jesus òg grunn­laget for anarkismen hans, og han var tilhengar av Krapotkin, som i motsetnad til Bakunin var pasi­fist; vel var han for ei samfunnsomvelting, men ikkje med vald. I åra 1897‑98 gav han ut tidsskriftet 'Fridom. Tids­skrift for sjølvhjelp og sjølv­styre', og der utvikla han idéar som var særeigne for Noreg. Grunneininga i samfunnet burde vere den norske grenda, meinte han, og kvar grend skulle vere sjølvbergande og sjølvstyrt. Han var imot industrialiseringa og den industrielle utvik­linga, og vemdest ved bylivet. Slik kan han nok sjåast på som ein tradisjonell populist. Men han gjekk lenger. I ei grend, sa han, skulle folk som tenkte likt samle seg. Dei som ville ha fridom og reelt folkestyre, skulle få det i si grend, og så fekk dei som ønskte seg ein despot flytte til ei grend med despoti. Dette er på ein måte anarkismen i sin ytterste konsekvens: Alle skal ha fridom til å organisere seg slik ein synest er best. Ein kan jo inn­vende at despotane ville få ein lett jobb dersom dei ville utvide despotiet sitt... »[68]

Julen 1892 var Ivar Mortenson ferdig med foredragene sine. Da hadde han vært over hele Øst­landet, Trøndelag helt nord til Namdal, Valdres, Telemark, Agderfylkene, Vestlandet fra Stavan­ger til Kristiansund. På 2–3 år holdt han ca. 200 foredrag for 15 000 mennesker[69], og likevel seiret ikke anarkismen i Norge. Noen folke­­beveg­else klarte han ikke å starte. Ofte sto det en eller annen notis i avisene om bombe­spren­gninger som anarkister skulle stått for, og disse notisene sto påfallende nær referatene fra foredragene hans. Etter ham kom det ofte andre foredragsholdere på Øst­landet og advarte sterkt mot anarkismen.[70]

I 1891 ble Mortenson valgt til æresmedlem i styret for den internasjonale sosialistskolen i London, sammen med bl.a. Peter Kropotkin.[71] Mortenson ble kjent i europeiske anarkistkretser som «den nørdste anarkist».[72] «Sjølvaste Peter Krapotkin vart merksam på den norske anarkis­men, men han hadde i fyrstninga vanskar med å fylgje Mortenssons verksemd: For ’det eneste skandinaviske sprog, jeg ikke forstaar, er det gammelnorske i ’Fedraheimen’,’ skreiv han til Arne Dybfest. Men da han fekk betre kjennskap til Mortenssons arbeid i Norge, fekk han i stand brevskriving mellom dei.»[73]

I 1897─98 ga Mortenson ut «Fridom. Tids­skrift for sjølvstyre og sjølvhjelp». Her forsøkte han å utvikle Kropotkins anarko‑kommunis­me til en sær­norsk anarkisme ─ bygd på norsk kultur, tradisjon og historie. Det var Kropotkins samfunnssyn som skulle sette tankene til Søren Jaabæk i sammenheng, og han var overbevist om at Kropotkins tanker om kooperasjon og felleshus­holdning var et godt alternativ til det han oppfattet som Darwins nådeløse lov om «kampen for tilværelsen».[74] Mortenson trodde på mennesket, at solidaritetsfølelsen, Guds naturlov, var skrevet i alles hjerter, og at frie avtaler skulle komme i stedet for lover.[75] Han ville bygge på små grende­samfunn ─ «samnøyte» ─ som hadde det som trengtes av håndverkere og slikt for at sam­funnet skulle fungere. Det skulle ikke finnes noen privat eien­dom ─ jorden var felles. Av fellesjorden kunne man bygsle så mye jord som man trengte. Det skulle også være så mye fellesjord igjen som alle kunne være med på å dyrke. Avlingene herfra skulle selges, og pengene de fikk skulle være inntekter alt etter hvor mye arbeid folk hadde lagt ned i dyr­kingen av fellesjorden. Av håndverkere mente Mortenson at en liten grend hadde behov for en skredder, skomaker/lær­arbeider, snekker, steinarbeider, metall­arbeider, agronom, heste­mann, fjøsmann (en slags dyr­lege), og en han­delsmann. Et slikt samfunn ble det man nærmest kunne kalle staten. I et slikt grende­samfunn ville individ­ualis­men få sin rett, og hver grend ville bli som en individuell organ­isme «som kan sjilje ifrå seg skadelege elemen­tar o drage til seg samhøvelege». De enkelte grende­sam­funn ville være svært så for­skjel­lige:

«Eit kan hava ervelegt einevelde, eit anna prestestyre, eit trie parlament, eit fjorde folkestyre, eit femte sjølvstyre o.s.v. De sjil ikje dein eine grenda korleis den andre steller seg. Men alle mennsje vil finne seg plass der som dei høver best in i organismen eller samfunds­aanden. [...] Fri saman­slutning [...] for dei ko‑operative tankar bli her den beste framti [...] Den stren­gaste stats‑sosialisme vil og kunne få frie hender i eit samnøyte. [...] På fri‑kommunist vis kunne og some samnøyte ordne seg. [...] Stutt sagt alle sosiale tankar o rørsler i tia vilde få arbeidsmark o spelrom.»[76]

At det ikke alltid var like lett å nå frem til folk med anarkismen kom­mer klart frem i inn­lednin­gen til boken «Fridoms­vegen. Soga om kongane, folkemagta aa sjølv­styre»:

«Vil du vera med so heng fast. Set deg på kjelken, ska du få skyss. Men hald deg gott fast, dæ vil eg be deg om, det kunne koma til å gå fort. Å skulde nokon tykkja, at dæ ber for langt av, so veit eg ikkje annar rå en at han fær slengja seg av kjelken som best han kan. Om eg so på slutten blir sit­jan­de att for meg sjølv, eg er likesæl, eg kjøyrer lel eg. Men at alle vil vera med eit stykkje på vegen dæ æ eg sikker på.»[77]

Mortenson mente at sosialdemokratiet er en trussel mot friheten, og at en dyr og mannsterk regjering vil adninistrere bort og ødelegge de beste sakene.[78]

I boken «Bondeskipnad i Norig i eldre tid», utgitt i 1904, argumenterte Mortenson for at anar­kiet var den opprinnelige samfunnsform i Norge. Det gamle bygdesamfunnet klarte seg uten stat og lover. Norskdom og anarki gikk godt sammen. Begge deler måtte være med i den nasjo­nale kul­turen. Mortenson mente at Norges nasjonale kulturarv gjorde det mulig å danne et anar­kistisk samfunn. Allerede i 1880‑årene hadde Fedraheimen ment å kunne trekke på en bred bonde­kom­munalistisk tradisjon i Norge, en tradisjon som Mortenson prøvde å forene med Krop­otkins moderne anarkisme.[79] Som tid­ligere nevnt var også Søren Jaa­bæks bondevenn­beveg­else et ut­trykk for en bondekommunalistisk tradis­jon.

I 1893 finner vi Rasmus Steinsvik i den første organiserte anarkistgruppen i Norge ─ Anar­kistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» ─ som, i motsetning til til Fedraheimens bonde­kom­munalisme, var mer orientert mot arbeiderklassen. Denne gruppen fikk betyd­ning for ung­dom­men innen den nye sosialistiske arbeiderbevegelsen tidlig på 1900-tallet. «Men anar­kist­draumar var i lengdi ikkje nok for han. Han var for mykje realist til det. Anarkismen var for mykje i det blaa. Her var daa uppgaavor som laag nærmare, ─ landet, folket, maal­saki», kunne hans kone Marta Steinsvik (1877─1950) fortelle.[80]

I 1894 startet Rasmus Steinsvik Den 17de Mai, en avis med et radi­kalt, nas­jonalt stå­sted, kombinert med et vidt internasjonalt utsyn. Dette skal ha vært en videreføring av Fedraheimen. Undertittelen lød i alle fall navnet Fedraheimen. Sam­tidig ble målsaken hans hjertesak. Bla­det ble i et par tiår frem­over hoved­organet for den nors­ke kultur­nasjonalis­men. Fremdeles kom det små meldinger om anarkismen og anarkis­tene. Han protesterte en gang mot at de ble kalt «udyr»: «Anarkistar kallar dei desse udyr i men­nekjeham som fer kringum i verdi og drep og gjer alt det vonde dei kan. Men det­te nam­net er oftast berre noko dei statsar seg med. [...] Med anarkist­namnet meiner di daa aa kaste eit slags glands yver broti sine.».[81] Han unnskyldte «bombe­anarkistane» med at de lå under for de sterke drifter. De hadde ikke alltid gjort det de be beskyldt for, men «det er med anar­kist­ane som med bjørnen: når noko ilt hender, fær dei skuldi»[82]. Erk­lærte anarkister som Chris­topher Hansteen og Embrik Strand slapp jevnlig til i spaltene. Ivar Mortensons tidskrift Fri­dom ble utgitt som ukentlig bilag. I en periode var Hulda og Arne Gar­borg med i redaks­jon­en. Teosofien[83] fikk et betydelig nedslagsfelt i kretsen rundt avisen. Morten­son og Gar­borg skal forøvrig ha drevet med spiritistiske seanser i 1892.[84]

Forsvarsnihilisten Steins­vik ble etter hvert «ein krigsgalen sabelraslar» og nasjonalist. Artik­kelen «Skal me ha forsvar eller skal me la det vera?» i 1904 var et forsvar for bataljons­øvinger som Stor­tinget ville nekte penger til. Her forteller han om sin utviklings­historie, og om de fasene han hadde gått igjennom: «fraa Henry George til Karl Marx og hans stats­sosialisme; fraa stats­sosialisme til anarkistisk kommunisme; fraa anarkis­tisk kommunisme til individuell anarkisme [...] Vidare skyna eg, at lukka ikkje ligg i, at alle hev like mykje; hel­der ikkje i aa ha mykje; sume hev mykje og er usæle, andre hev lite og er sæle. Ein part av denne sæla er fedralandet. Sume vil helder bu i ei hytte og ha fedra­land, en bu i eit slott og vera fedra­landlause. Eg var atter paa jordi, men daa var eg med det same nordmannen. Og er ein nord­mann, so vil ein ikke vera svenske. Helder ikkje vil ein ha svensk overhøgd. Ein vil, at Norig skal staa likso fritt som Sverige.»[85] Han lanserte også slagordet: «Norig for nord­men­nene» i kampen mot unionen med Sverige.[86] (Både Rasmus Steinsviks og Arne Garborgs skrifter og uttalelser ble misbrukt av nazipartiet Nasjonal Samling på 1930- og 1940-tallet.) Steinsvik gikk fra et uttalt anar­kistisk utgangs­punkt til en mer prag­matisk preget venstre­posisjon, og i økende grad kom han til å fremstå som en tals­mann for en moderne ekspansiv stat med et sterkt ut­videt virke­felt, særlig etter 1905.

I 1902 reiste Ivar Mortensson, kona og to barn til Berlin:

«Men den gamle anarkisten likar ikkje politistyret i den tyske rikshovudstaden. Sjølv hadde han så visst ikkje tenkt å gjera noko gale, men ein oppøst anarkist hadde sendt han eit brev med opp­modinga om at han skulle drepa keisaren. Men heller ikkje i Dresden kjenner Ivar Mortensson seg fulltrygg. For medan han er der, kjem keisaren på vitjing til byen, og av ein eller annan grunn er det ein offiser der som mistrur Mortensson og vil ha greie på kvar han kjem ifrå.»[87]

I 1905 ble Ivar Mortenson monar­kist. Det var det gamle «bygdenorske» kongeidealet han gjorde seg til talsmann for: en konge som for folket ikke representerte statsmakt, men som de nettopp kunne klage til når statsmakten, gjennom futer o.l., ble for mektig.[88] Samme år kom Mortensons eneste større prosadiktverk, «Ein frikar». En bok med visse anarkistiske trekk, men hvor veien går fra politisk revolusjonær idealisme, gjennom anarkisme, til mystikk.[89] Mortenson var på mange måter både anarkist og mystiker. I 1909 ble han ordinert til prest. Etter hvert ble han antroposof.

Arne Garborg ble på­virket av dans­ken Severin Christen­sens teorier om en minimums­stat,[90] men fortsatte å være bygdedemokrat og euro­peer.[91] Gar­borg var også talsmann for amerikaneren Henry Georges (1839─97) anti­kapitalis­tiske «jord­lære». Etter denne læren regner en to faktorer i samfunnets vel­stands­utvikling; jord og arbeid. Kapitalis­men skiller disse faktorene fordi de få til­egner seg råde­retten over jorden og kjøper arbeidet til de mange. Henry George hevdet jord­brukets grunn­leggende betydning i samfunnet, og ville sikre bøndenes økonomi og frihet mot kapitalismen gjennom en radikal sosial skatte­reform. «Georgis­men» hadde en særlig til­treknings­kraft på frustrerte intellektuelle med røtter i bondesamfunnet. I Norge ga bevegel­sen ut tids­skriftet Retfærd (1909─19) med bl. a. Garborg som redaktør. Allerede fra 1890 fikk georgistene sitt eget blad, Vor tid, med Viggo Ullmann som redaktør.[92] Gar­borg ble også på­virket av den russiske greve og dikter Lev Tolstojs (1828─1910) sekulariserte kristen­dom, samt i en viss grad Nietzsche.[93] Marxist ble Garborg aldri. Han mente at marxismen ikke var forenelig med frihet, og forsøkte å forene sine venstre­standpunkter med liberalis­mens vektlegging av frihet.[94]

Ole Dalhaug hevder at

«Det er likevel liten tvil om at de fåtallige norske anarkistene fra 1880-årene gjennom sin aktive del­tagelse i den offentlige debatt både da og senere, nådde frem til mange. De ble hver på sitt vis pådrivere i utviklingen mot velfredssamfunnet. Viktigere i et lengre pers­pektiv er kanskje den innflytelse som den særegne norske anarkismen fikk for det norske selvbildet. Fore­stillingen om det egalitære og autonome norske lokalsamfunn ─ bygde­kollektivismen ─ dannet grunnlaget for anarkistenes fremtids­utopi, og har holdt seg som et sterkt og bestandig element i vår selvoppfat­ning. Ved å fremheve forestillingen om sosial likhet, folkestyre og selv­styre som elementer i den urnorske samfunnsformen bidro anarkis­tene til at mytene ble opp­rett­holdt og forsterket. Deres viktigste bidrag til utviklingen av det moderne norske samfunn kan i et slikt pers­pektiv ha vært å skape et kulturelt og polit­isk fellesskap der en lokal horisont kun­ne erstattes med nasjonal bevisst­het og europeisk utsyn.»[95]

Jostein Nerbøvik skriver:

«Anarkistane var utovervende og internasjonale i si grunnholdning, og dei kom i trongsteg då dette skulle knytast til nasjonal eigenart og sjølvhevding. I seg sjølv uttrykte nok anar­kistrida både av­makt og isolasjon. Litt ut i 1890-årakan det hevdast at nokre av dei anarkis­tiske syns­måtane vart bygde inn att i Venstres nasjonaldemokratiske prosjekt. Ein bru­byg­gar i så måte var nettopp Ras­mus Steinsvik. Resultatet vart i alle fall ei modernisert og radikalisert norsk­doms­rørsle, med langt større breidd og resonans enn tidligare.»[96]

Det fantes en del spenninger i Fedraheimens tankeverden. Individualismen sto i et uavklart spenningsforhold til de kommunalistiske kollektive idéene. Det må ha vært en spen­ning mel­lom de kulturradikale, rasjonalistisk pregede innslagene og Mortensons kristendoms­opp­fat­ning. Kob­lingen mellom nasjonalisme og anarkistisk sosialradikalisme er meget prob­lem­atisk. Anar­kismen er prinsippiellt internasjonalistisk. Kretsen rundt Fedra­heimen skal ha vært mili­tant nasjonalis­tisk, både i politisk forstand og i kulturell forstand. Dette må selv­følgelig for­stås ut fra at Norge var i union med Sverige, etter å ha vært flere hundre år i union med Danmark. Dette ga en selvstendighetstrang, samtidig som man ville trekke anar­kismen tilbake til en gammel (mytisk?) norsk bondekommunalistisk tradisjon. Denne bonde­kommunalismen gjorde også at man var skeptiske til byene og bykulturen. Den tilbake­skuende holdnin­gen og ønsket om en samfunns­messig modernisering må også ha vært problematisk.[97] Histor­ikeren Øystein Sørensen mener at vi finner «elementer av en tradisjonalistisk norsk bonde­kommunal­isme med klare kollektivistiske trekk tilstede i tenkemåten. I det hele tatt var nok det ideolog­iske grunnlaget sammensatt og lite gjennom­arbeidet ─ til tross for de manen­de slagord­ene.»[98] Fedraheimens anarkisme kan derfor ikke ha vært en fullt utviklet anar­kisme. Anarkis­men til kretsen rundt Fedraheimen ble da også etter hvert avløst av en mer pragmatisk venstreposisjon, samtidig som deres sympati for anarkis­men fremdeles var der. Partiet Venstre har da også i perioder hatt politiske og ideologiske ele­menter som har ligget anarkis­men nære. På 1970-tallet fantes det i Unge Venstre sågar enkelte erklærte anarkister.

Enkelte historikere bruker begreper som «nasjonalistisk anarkisme»[99] og «den folkeleg-nasjo­nale anarkistkrinsen»[100] om kretsen rundt Fedraheimen. En slik språkbruk er ikke uprob­lematisk siden anarkismen er internasjonalis­tisk. Begreps­bruken er likefrem uheldig med tanke på det vi i dag legger i begrepet nasjon­alisme. For å unngå misforståelser mener jeg at det er bedre å snakke om kamp for politisk, øko­nomisk og kulturelt selvstyre. Et slikt selvstyre kan godt bygge på det man oppfatter som norsk kultur og tradisjon, hvor det er de som er vesentlig og konkret berørte som skal bestem­me, og ikke folk utenfra. Et slikt selv­styre er heller ikke nød­vendigvis isolas­jo­nistisk eller ekspansjonistisk. De norske 1800-tallsanarkistene var åpne for impulser fra Europa.

1800-tallets radikalere snakket om flere nasjoner i et land, og mente bl.a. at under­klas­sen ut­gjorde én nasjon mens overklassen utgjorde en annen. I «Den ny-norske Sprog- og Nationalitets­bevægelse» fra 1877 slo Arne Garborg fast at det eksisterte to nasjoner i Norge, med utgangs­punkt i de to skriftspråkene: en ekte norsk nasjon, hovedsakelig bosatt på lands­bygda, som brukte landsmål (nynorsk), og en dansk-norsk nasjon, hovedsakelig i byene, som brukte dansk. De siste var bare nordmenn i geografisk eller politisk forstand, ikke i nasjonal forstand, og måtte opp­fattes som en provins av Danmark.[101] Vi kan jo også nevne Henrik Wergelands «Små­barnas nas­jonalsang» hvor det står: «Vi ere en nation vi med, vi små en alen lange.» Nasjons­begrepet hadde altså en noe annen betydning enn i dag. Sørensen mener at «Det var praktisk talt ingen aktører i Norge (eller andre steder) på 1800-tallet som kalte seg selv nasjonalister. [...] Ellers er det nok et poeng at venstre­orientert nasjonalisme for drøyt 100 år siden hadde et annet menings­innhold for aktørene da enn nasjonalismen har idag, og at en (kanskje ikke helt gjennom­arbeidet og konse­kvent) nasjon­alisme var lettere å tilpasse ulike politiske ideologier da enn nå.»[102]

Øystein Sørensen snakker om to typer nasjonalisme[103]:

1. en politisk nasjonalisme som krever politisk selvstyre, helst en egen stat, for en nasjon, og
2. en kulturell nasjonalisme som dreier seg om å skape, befeste og forsvare et rett kultur­fellesskap i ens nasjon.

«Om man tenker seg det politiske selvstyret som en ramme for nasjonen, så vil den kulturelle nasjonalismen dreie seg om å fylle rammen med et kulturelt innhold. Her gjelder det et kultur­fellesskap på bred front; felles språk, felles historie, felles folkekultur, felles høykultur, felles symboler, felles institusjoner.»[104]

Fedraheimen ønsket selvstyrte lokalsamfunn. Det måtte nødvendigvis få en brodd mot unionen med Sverige, men også mot den norske overklassen. Samtidig hadde man en flere hundreårig kulturell dominans fra Danmark som man også ville bort fra. De prøvde å foran­kre anarkismen i en norsk tradisjon. Slik sett trodde de vel kanskje at det også ville vært enk­lere å få gjennom­slag for den. Intet av dette er nødvendigvis nasjonal­istisk i anar­kistisk for­stand. Det er snakk om selvstyre.

«Nasjonalitet og Nasjonale Kjenslur, trur mange no, er Ord som held paa og bli for gamle. Det er nye strengjer me skal slaa paa no heretter, seier dei, lat oss berre riva ned dei nasjo­nale Grenser, heile Jorda for Fedralande vaart. Den store vie Mannaheimen er den einaste Nasjon me kjenner.

Det fins some Menneskje i Lande vaart og som gjev Gaum paa slike Tankar, ja som gaar og brisker seg med at dei er ’Kosmopolitar’ (eller Borgarar av den store vie Verda) og som sælkar seg med di, at dei er vaksne ifraa al det nasjonale Baaneverk.

Det er some Sosialistar som ogso er noko inne paa den Vegen.

Anarkismen er det her, som held den fullgreie og rette Leia.

Bjørnson skreiv nyleg umlag som so, at det som gjeld for oss er aa faa eit sterkt Karakter­merkje for Kvarmann, eit sterkt Ættemerkje og Bygdemerkje og eit sterkt Lands­merkje eller nasjonalt Sveplag. Han stoppar upp for tileg og gjer Ringen for trong; men naar me legg til, at det ogso gjeld um aa faa eit nordisk Merkje, eit europæisk Merkje og eit aalmenneskjeleg Heimsmerke, daa samlar me Anarkistar alle dei beste Stræv, som Kulturen hev arbeitt med i dei siste Hundra-aar.

Me held paa det, at um dei berre arbeier innover til Verjing um nasjonale, bygdelege, ættlege eller personlege Sermerkje so blir du einsynt, og arbeider du berre utover: til skandi­navisk, europæisk eller kosmopolitisk Utvikling, so blir du ogso einsieleg. I fyrste Falle blir du rund og innfeit, triveleg og sjølvgo og noko nauten. I andre Falle blir du bleik og lærd, kritiksjuk og vandlynd og styven paa sin Maate daa og.

Ein Mann no som Bjørnson hev gjort og Gjerning med di at han hev slengt til aa gjeva Ord for Sanningar snart til den eine Sia og snart til den andre. Men korkje hev han vore heilsynt Kar anten som Normann eller Europæer og heller ikkje hev han havt det samlande Oversyn.

Um me torer sie so stort eit Ord, so er det Fedraheimen, som i Norig hev ført Utvik­linga ifraa eit nasjonalt Trongspor ut i den store Vie Verd, paa ei slik Vis, at nytt Land er vunne og samstundes gamle Tufter er dyrka betre enn fyrr. Den fyrste Styraren, Garborg, arbeidde nemleg med aa faa europæiske moderne Kulturtankar klædde i norsk Buna, og den andre Styraren sette seg fyre med Fjellmansaugo aa sessa seg fram i Viheimen. Desse tvo Menns Arbei paa kvar si Vis er det, som no hev gjeve seg Utslag i Fedraheimens Livssyn. […]

I Norge hev det i dei siste Aartier vore arbeitt mykje til aa faa burt dei Hindringar, som hev meinka den frie Utvikling av eit nasjonalt Liv. Interessa for alt norsk og nasjonalt hev vore utruleg stor og synt seg fraa alle Leier.

Men skal det nasjonale bli noko meir enn ei trykkjande Form eller ein tom Talemaate, so maa det arbeiast baade ut og inn. Utover, so at me jamt fær Tilsig av nytt Emne utafraa den store Verd til aa nasjonalisere eller gjeva heimleg Buna. Innover, so Samfundslekame ikkje berre blir ein Deig samanklumpa einskilde Personar i samfengd Røre, men med sjølvstendige sterke Lemmer. Med andre Ord lat ikkje Tanken paa heile Landsens Skipna tyne dei serskilde Bygdeindividualitetar og Sereigner, men lat alle Landsdelar, studde til kvarandre i fredelegt Samband faa utvikle seg fritt i heile sitt Stell, Maal og Buna, utan aa tapa seg burti eller vera tvungne av det større Samfund.

Dette, aa arbeide fram dei einskilde Landsdelar til sterke, sjølvstendige Lemmer, det er no ei Sak, som staar for Tur i Norig.

Politisk vinn me eit Steg imot dette ved at Amtstinga fær meir Magt og blir beintfram Utslag av Folkeviljen (folkevalde Amtmenn, beintfram valde Repræsentantar paa Amtstinge o. s. v.). […]

I Sveits var fyrst Bygda sjølvstendig og slo seg saman med andre Bygder til eit sjølv­stendig Fylkje. Og sea slo dei sjølvstendige Fylkje seg i hop til ein Nasjon.

I Norig maa me gaa den andre Vegen. Etter at me til dessa berre hev tenkt paa det heile Lande, bør me no tenkje paa aa faa Skikk paa Fylkjesstyringa og paa Bygdestyringa. Fyrst naar kvar Bygd er fri og Sjølvstendig er det, at me kann tenkje paa aa faa Skikk paa Fylkje og Land. Og daa fyst er det ogso lagt eit Grunnlag til aa byggje viare Kvarmanns personlege Fridom og Rett til Live.

Men daa er det ikkje berre den politiske Stemmerett me treng faa utvidd, men ogso den kom­munale. Ja me seier: fyst og fremst Kommunal Stemmerett for alle.»[105]

«Mange ber seg for, at det er for lite av Fedralandskjensle og Nasjonalhug mullom Folket vaart.

Me trur at det er ikke berre Kjensla som vantar, men sjølve Saka, som skulde skapa Kjensla.

Det er berre nokre faae i Norge som verkeleg hev eit Fedraland, som antan hev røynt elder lært so mykje um Land og Folk, at han kann umfata det heile i eit Umgrip, og at han hev Grunn til aa vera gla i det som han fatar.

Kven er desse? […]

Naar me skal samle dei Vilkaar, som rengs til aa skapa den rette nasjonale Kjensla, so blir dette:

Kjenskapen til det norske Folks Historie, Aandsutvikling og Forhold no for tia.

Kjennskap til andre Folks Historie og Forhold.

Interesse for dei Krav som ner mot Framtia og Rett til sjølv aa avgjera sitt Lands Lagna.

Kven er det som hev desse Vilkaara i Norge? ─ Det er dei, som hev havt Raa til aa reise og studere, og dei som hev Stemmerett.

Og det er snautt Tiandeparten av Folke, som hev desse Vilkaar. Men skal Storhopen ogso faa denne store Kjensla, so maa me fyst gjeva alle fullgoe Skular og løyse dei økonomiske og politiske Spursmaal. Den som heile Live berre gaar i si eiga Bygd og kjenner Norge berre som Skattekrevjar og Sveltar, kann umogeleg tenkje seg eit Fedraland, som verkeleg er Far og Mor for alle sine Bonn. Og difor er Bjørnsons Egging til Svenskehat ikkje likare enn Bismarks Hevding av det nasjonale ved det militære Stell.»[106]